Ok
Lukk
Legg i kurv
Logg inn

Sjekk at du har oppgitt e-postadresse og passord korrekt.

Oppgi en e-postadresseE-postadressen er ikke gyldig
Oops! Du mangler dette feltet
Tilbakestill passordet mitt

Hurra! Vi har sendt deg en e-post. Du vil straks kunne logge inn!

Oppgi en e-postadresseE-postadressen er ikke gyldig
Trendhim
MELDE DICH FÜR UNSEREN NEWSLETTER AN um Zugang zu exklusiven Vatertagsangeboten mit 20% RABATT zu erhalten
Oops! Du mangler dette feltet E-postadressen er ikke gyldig
Bereits angemeldet?
Gib Deine E-Mail-Adresse ein, um Deine Anmeldung zu bestätigen
Oops! Du mangler dette feltet E-postadressen er ikke gyldig
Ich möchte mich anmelden
Gratis retur 365 dagers bytterett
Gratis frakt på bestillinger over 449 kr
i
21 40 32 80 - (arbeidsdager 09:00-17:00)
Alle varer
Dresstilbehør
Smykker
Vesker og lommebøker
Søkeresultater for ""
Lukk
Se alle resultatene
Gratis frakt på bestillinger over 449 kr
i
Trendhim
×
Språk:
Alle kategorier
Armbånd
Barbering
Belter
Bukseseler
Halskjeder
Hansker
Hatter
Jakkenåler
Klokker
Lommebøker
Lommetørklær
Mansjettknapper
Ringer
Skjeggpleie
Skjerf
Slips
Slipsnåler
Sløyfer
Solbriller
Vesker
Øredobber / Ringer
21 40 32 80
Arbeidsdager 09:00-17:00
Søkeresultater for ""
Se alle resultatene

Å komme tilbake fra en depresjon.

«Det var utpå høsten, og like før halloween, da jeg endelig fikk resultatene mine. Jeg satt på doktorens kontor, han tok meg igjennom det hele, og det føltes rett og slett som at jeg kunne se livet mitt falle sammen i sakte film. Utover å gå fort på ski, hadde jeg nemlig ingen drømmer eller planer her i livet.»

«Vi kalte oss WIT-gjengen – vår tankegang var alltid ‘whatever it takes’.»

Når jeg møter Evan har han akkurat kommet tilbake fra sesongens siste konkurranse. Vi bestemmer oss for å ta en tur opp på åsene rett utenfor hjembyen hans. Han har et sjarmerende smil, og fra tid til annen – når tankene hans løper løpsk – øker han av gammel vane hastigheten. Men for kun tre år siden var alle drømmene hans fullstendig knust.

I barndommen hadde Evan aldri vært noen utpreget sportsutøver. Så når han møtte skiskyttertreneren Doug Sylvester hadde han aldri konkurrert på ski før, og han hadde aldri rørt en konkurranserifle – han lå rett og slett årevis bak konkurrentene. Men tanken på å vite at alle forventet at han skulle mislykkes, var nettopp det som motiverte Evan til å prøve hardere, trene hardere, og å presse seg selv mer.

Alle som forsøker seg på en karriere som idrettsutøver, vet at dagen hvor en må finne seg en mindre aktiv levemåte også kommer. Nettopp derfor valgte Evan å gå for en utdanning innenfor business. Han vokste opp med en gründerfar, og hadde derfor allerede kontroll på det grunnleggende. Dette, kombinert med at han ikke var ute å festet som mange andre klassekamerater, og at han vare villig til å ofre det sosiale livet sitt, betydde at han klarte seg ganske så godt, selv om han gikk glipp av en forelesning her og der grunnet trening. Han var den første i familien sin til å skaffe seg høyere utdanning, så det var viktig for han å gjøre det godt på skolen og få bachelor-graden.

Om våren 2013 ble Evan medlem av teamet Rocky Mountain Racers, som han konkurrerte med i andre halvdel av universitetsårene. Ettersom mange av utøverne var studenter, og derfor ikke kunne trene like mye som profesjonelle utøvere, bestemte de seg for å trene så mye de kunne. Evan nevner at dette tilsvarte en deltidsjobb, eller 600-800 timer i året (12-22 timer i uka).

«Vi kalte oss WIT-gjengen – ettersom vår tankegang alltid var ‘whatever it takes’. Om det betydde at vi måtte flytte til den sørlige halvkule for å kunne gå på ski om sommeren, så gjorde vi det. Vi satte rett og slett treningen foran alt.»

Når alt faller sammen

Selv om han over tid klarte å etablere seg blant topp 12 i landet, samsvarte ikke Evans resultater med mengden trening han la ned. Frustrerte, valgte familien å kontakte en ekspert.
Evan ble da først feildiagnostisert med anstregelsesutløst astma, men medisinene hjalp ikke, og symptomene hans ble bare verre og verre. Etter at han mistet bevisstheten under en konkurranse, gikk Evan gjennom en ny serie med tester, og han ble til slutt diagnostisert med en respiratorisk dysfunksjon.

«Jeg husker at jeg fikk resultatene rundt halloween. Jeg satt på doktorens kontor, han tok meg igjennom det hele, og det føltes som alt gikk i sakte film. Jeg tenkte bare ‘hva’? Utover å gå fort på ski hadde jeg ingen andre drømmer eller planer i livet – jeg var 100% dedikert. Planen var å reise til OL, og konkurrere profesjonelt de neste seks til ti årene. Jeg hadde mål om å konkurrere i verdensmesterskap, være med på stafettlag, og delta i alle de store arrangementene. Drømmen min var så klar, at jeg ikke kunne se for meg et liv uten den. Men når jeg satt der på legekontoret, brast alt sammen.»

Respiratorisk dysfunksjon er ikke en uvanlig diagnose, men den forverres av tørt klima og veldig kald luft – akkurat de forholdene sporten hans krevde at han oppholdt seg i. Fortsettelse av idrettskarrieren ville resultere i bruskvekst, som til slutt ville kunne blokkere luftveiene hans fullstendig. Et av alternativene Evan ble presentert med var å fjerne deler av stemmebåndene, som ville bety at han måtte lære å snakke på nytt, eller om noe gikk galt, at han aldri ville kunne snakke igjen. Evan vurderte dette grundig, men etter en samtale med foreldrene og treneren, bestemte han seg til slutt for å droppe dette inngrepet. I stedet tok han nå steget ut av den verdenen han hadde dedikert de fire siste årene av sitt liv til.

Det er nærmest ironisk at en trekker seg vekk fra mennesker når en får en depresjon, når sosial kontakt faktisk er det vi trenger aller mest.

De neste månedene følte Evan seg fortapt, han visste ikke hva han skulle gjøre, og han følte seg selvdestruktiv. Enkelte dager kom han seg ikke ut av senga, og det sunne kostholdet ble byttet ut med McDonald’s og potetgull. Som toppidrettsutøver ble nettene brukt til å sove og restituere, mens de nå ble brukt til å sitte oppe å drikke. Hele livet etter diagnosen hadde blitt en kontrast til livet han levde før. Om Evan hadde fått en skade han kunne komme tilbake fra, hadde ting sett helt annerledes ut; I slike tilfeller vil trenere og doktorer sørge for at den skadede utøveren fortsatt føler seg involvert. Denne følelsen av å fortsatt være en del av teamet kan være like viktig som den faktiske fysiske helingen, men for Evan var det ingen vei tilbake. Etter flere år som aktiv utøver, var store deler av hans sosiale sirkler knyttet opp mot ski-verdenen. Ved å miste sporten, begynte Evan derfor også å trekke seg vekk fra vennene sine, unngå sammenkomster, og ignorere oppringningene deres.

«Jeg var i en mental tilstand hvor jeg kun ønsket å være alene og synes synd på meg selv – stenge meg inne i problemene mine og bare være trist.»

Det er nærmest ironisk at en trekker seg vekk fra mennesker når en får en depresjon, når sosial kontakt faktisk er det vi trenger aller mest. Vi dytter unna de personene som står oss nær, når det er disse vi bør være rundt for å kunne se forbi vår nåværende situasjon.

Det var kun én tanke som sto å hodet på Evan: Om han bare kunne gå på ski igjen, ville alt bli slik som det var. Det var som om idretten hadde vært identiteten hans, og uten den begynte han å stille spørsmål ved sin egenverdi. Dette kan se helt urimelig ut fra utsiden, men for en profesjonell utøver, er tanken på at karrieren kan være over, mye mer seriøs enn for en amatør. Jo mer tid og energi vi legger ned i noe – uansett om det er jobb, forhold, eller noe helt annet – jo større påvirkning vil det ha på oss om noe går galt.

Evan manglet energien til å gå inn i et seriøst forhold, men ettersom han fortsatt ønsket menneskelig nærhet, begynte han å date ei jente han egentlig ikke likte.

«Det høres helt merkelig ut, men jeg begynte å tilbringe all min tid med henne, selv om jeg hatet å være sammen med henne. Det kan ikke være sunt.»

Ettersom han egentlig ikke brydde seg om forholdet, trengte ikke Evan å tenke på å smile eller holde i gang engasjerende samtaler. Han sluttet å bekymre seg for at han trakk ned de rundt seg, og han var ikke lenger alene døgnet rundt. Til slutt døde dog forholdet ut, men hans selvdestruktive væremåte fortsatte.

Veien tilbake

«Det var faktisk en litt artig hendelse, for jeg meldte meg på en iron man-konkurranse, også våkner jeg opp neste dag og tenker: ‘Gjorde jeg faktisk det’? Og når jeg sjekker kontoen min, kan jeg se at jeg faktisk har brukt 800$ på nettopp det.»

En god venn forsto at Evan var fanget i en nedadgående spiral, og satt seg på et fly fra Winnipeg for å tilbringe en uke med den motløse atleten. Evan sier det ikke var veldig spennende, men at de hang sammen, leste bøker, og brukte mye tid på å snakke om fremtiden – om hvordan de ønsket å vokse og utvikle seg. En natt endte en slik samtale i en lang liste over ting Evan ønsket å gjøre. Lettere beruset valgte guttene å feste lista på veggen, finne fram dart-pilene, og la de bestemme hva Evan skulle foreta seg neste dag. Evan ler litt når han tenker tilbake på dette. «Det var faktisk en litt artig hendelse, for jeg meldte meg på en iron man-konkurranse, også våkner jeg opp neste dag og tenker: ‘Gjorde jeg faktisk det’? Og når jeg sjekker kontoen min, kan jeg se at jeg faktisk har brukt 800$ på nettopp det.»

Evan hadde aldri konkurrert i triatlon tidligere, og det føltes nærmest som de første gangene han forsøkte seg på skiskyting. Den første store triatlonen gikk naturlig nok ikke helt på skinner, men den klarte å motivere han til å begynne å trene og bli bedre i denne nye idretten.

Han sto opp tidlig for å trene, han la seg tidlig for å restituere seg, proteindrikker ble igjen en del av kostholdet, og de tomme ølflaskene og pizzaeskene ble ryddet ut av rommet hans. Allerede etter et år fikk han sin første pallplassering på hjemmebane. Selv om triatlon ikke var idretten han hadde forelsket seg i, hadde deltakelse i et verdensmesterskap lenge vært et av Evans store mål. Han sier at han fortsatt har et ønske om å bli best i verden en dag, men at han inntil videre er fornøyd med å kunne være med å konkurrere igjen.

Selv om han hadde lagt planer for livet etter idrettskarrieren, måtte det en ødeleggende diagnose, en mørk og deprimerende periode, og et halv år vekke fra konkurranse til for å overbevise Evan om hvor viktig det er med mer enn én interesse her i livet. Der han tidligere hadde ett enkelt mål for fremtiden, hadde opplevelsen med å fullstendig miste fokuset klart å fjerne tunnelsynet hans, og oppmuntret han til å utforske ulike muligheter. I tillegg til å konkurrere og trene, liker Evan nå å komme seg ut for å utfordre seg selv. Han drar regelmessig ut i skog og mark, både alene og med venner, og han nyter perspektivet han får ved å oppleve naturen. Han sier det får han til å innse hvor skjøre vi mennesker er, hvilket også gjør det enda mer imponerende å se hvordan vi klarer å takle ulike utfordringer.

Selv om Evan mener han også kunne klart å komme tilbake igjen på egenhånd, er han samtidig helt sikker på at det ville tatt mye lenger tid.

Evan holder fortsatt god kontakt med kompisen som hjalp ham – en kan nærmest telle på én hånd de dagene de ikke har snakket sammen. De finner fram til de beste i hverandre, og selv om Evan mener han kunne klart å komme tilbake igjen på egenhånd, er han også helt sikker på at det ville ha tatt mye lenger tid.

«Jeg er fantastisk takknemlig for menneskene rundt meg, ettersom de hjelper meg med å få ut det beste av meg selv.»

Utenom det å opprettholde kontakten med støttende personer, spør jeg om han har råd til andre som går gjennom en lignende, selvdestruktiv periode.

«Mye minnet om et samlivsbrudd. Jeg var så tett knyttet sammen med idretten min, at jeg ikke klarte å se en klar vei framover når alle drømmene og planene mine brast. Gjennombruddet mitt kom nok når jeg skjønte at jeg måtte se for meg en framtid etter den vanskelige tiden. For meg betydde det å skrive en liste med mål jeg ønsket å oppnå.»

Når vi begynner å spasere ned fra åsene spør jeg Evan litt mer om lista hans; Jeg lurer på hvilke andre ting dart-pilene kunne ha truffet. Han sier blant annet at et av målene var å sykle i 24 timer i strekk, mens et annet mål var å tilbringe en hel uke i stillhet. Evan har gjort begge deler. Nå for tiden lar han håret gro til inntekt for kreftsaken – noe som har blitt enda mer personlig etter at han nylig mistet bestefaren sin.

Evans liste med mål er lang, og den blir bare lenger og lenger; Alt fra paragliding i Acapulco til å seile jorda rundt. Jeg er dog sikker på, at han en dag vil klare å oppnå alle sine mål.

Til toppen

Betalingsmuligheter

Vi aksepterer stort sett alle kort. Har du spørsmål angående betaling er det bare å kontakte oss.

Kontakt oss

21 40 32 80
Vi er tilgjengelige alle ukedager 09:00 - 17:00

Inspirasjon og gode tilbud

Oppgi en e-postadresseE-postadressen er ikke gyldig
Kan til en hver tid avmeldes

Oh yes!

Du tok det rette valget!

Du kan vente deg den første mailen fra oss innen få dager.

© 2009-2018 | Trendhim.no | Tlf.: 21 40 32 80 - info@trendhim.no | Vilkår og betingelser | CSR | Presse